Historie

Før starten i 1932

Allerede mange år før Lyngbø Sportsklubb ble stiftet, var det ballspill i Indre- og Ytre Laksevåg. Det var lite organisert og må vel betegnes som gateklubber bestående av gutter som var interessert i å spille fotball. Helt tilbake til 1916-1917 kan det registreres at det ble drevet med ballspill på Ytre Laksevåg, nærmere bestemt fotball. Først papirballer, men etter hvert i fastere former med skikkelige baller og det hele.

I denne tiden ble fotballklubben «Torden» stiftet, men ble senere omdøpt til «Drønn» av ukjente grunner. Parallelt med «Drønn», som soknet til Nygårdsområdet, ble det stiftet en fotballklubb som het «Adler», som hørte hjemme i Nordre- og Søndre Vågsgate. Disse to klubbene gikk sammen i 1919 under navnet «Draug».

I begynnelsen av 30-årene begynte interessen for «Draug» å dabbe av, og på Ytre Laksevåg ble klubben «Heiko» stiftet. Men, denne klubben var en politisk rettet klubb, da det i på den tiden var to forbund, ett for arbeideridretten, og ett upolitisk eller borgerlig. «Draug» var en såkalt upolitisk klubb. Etter hvert fant guttene i «Draug» ut at klubben var for liten og for konsentrert om et relativt lite område. En del fotballinteresserte gutter fra Gravdal og Lyngbø kom nå inn i bildet med tanke på å danne en ny klubb med fotball som hovedinteresse.

1932-1940

Den 4. mai 1932 skjedde den offisielle stilftelsen av «Lyngbø Sportsklubb» (men allerede rundt 1930 ble de første skritt tatt for å stifte klubben, men den gangen var det en helt uoffisiell stiftelse). Denne dagen hadde guttene leiet et rom i Losjen for 5 kroner og den første generalforsamlingen ble holdt. Stifterne, som var i 18-årsalderen, var Finn Borge, Johan Grøtte, Konrad Lien, Rolf Lekven Nilssen (klubbens første formann), Karsten Pettersen, Thorleif Storhaug, Finn Nielsen, Håkon Larsen, Sverre Nygård, Oluf Larsen og Knut Iversen.

Fra 1932 og frem til krigsutbruddet i 1940 var det mest fotball som sto på programmet. Guttene var energiske og drev sin klubb med de heller små midler det var å få tak i. Klubben var ikke tilsluttet noen krets, men så fremmet Oluf Larsen forslag om at klubben skulle melde seg inn i Norges Idrettsforbund for da ville man få organiserte kamper, og klubben ville komme med i kretsserien.

Etter hvert fikk klubben bedre treningsforhold ved at de fikk låne lokale i Losjen til regelmessig trening om vinteren. Noen nye medlemmer fra Indre Laksevåg og «Heiko» kom til og Lyngbø SK ble meldt inn i NIF og derved deltakelse i Midthordland fotballkrets. Kampstedene lå på forskjellige steder rundt Bergen, således på Askøy, i Fana, i Eidsvåg og i Ålvik. Fremkostmiddelet til en kamp utenfor byen var som regel sykkel. Den gangen laget skulle til Ålvik for å spille kamp, var fremkostmiddelet en vanlig lastebil. Nå da laget var kommet med i kretsserien, måtte man selvsagt også ha drakter. Grønne drakter med hvit stolpe ble valgt, og de kostet ca. 65 kroner per sett.

Krigen og etterpå

All organisert idrett var forbudt under krigen og det ble 5 meget lange år. «Lyngbø SK»s arkiver og protokoller forsvant under krigen, og er senere ikke kommet tilrette. «Lyngbø» ble oppløst i busskuret inne ved Losjen i 1940. Likevel ble det spilt en del private fotballkamper på Laksevåg mellom gateklubblag, og spesielt var klubben «Fremad» meget aktiv. Men, da krigen endelig var slutt i maidagene 1945, begynte fotballguttene straks å røre på seg igjen, og det ble ganske snart satt i gang arbeid for å gjenopprette landets forskjellige klubber.

Den 15. mai 1945 ble klubben «Fremad» reorganisert, men klubben var ikke registrert i Norges Idrettsforbund. 1. juni samme år ble det holdt generalforsamling i «Fremad» med valg av styre og den første oppgaven det nyvalgte styre tok på seg, var å arbeide for at klubbene på Nygård gikk sammen i en klubb, noe som fikk full støtte av «Lyngbø Sportsklubb».

22. juni 1945 ble det så holdt møte i losje «Festningen» mellom «Fremad» og «Lyngbø», vedrørende sammenslutningen av de to klubben. Den «nye» klubben fikk navnet «Lyngbø Sportsklubb». Det ble senere også arbeidet for å få klubbene «Kvikk» og «Lynild» tilsluttet «Lyngbø SK». Ved å tilskrive disse klubbene, ble også det ønskede resultat oppnådd, og samlingen av klubbene i strøket var et faktum.

Klubben fikk tillatelse av skolestyret til å drive innendørstrening i gymnastikksalen på Nygård skole. Klubben fikk også god hjelp og støtte av en trener, som ledet det ene partiet hver treningsdag. Dette var også en av årsakene til at medlemstallet steg jevnt og sikkert, slik at klubben ved utgangen av året 1945 talte 77 medlemmer. Når det gjaldt økonomien var den heller dårlig. En utlodning ble satt til verks og et radioapparat, riktignok hjemmelaget, var premien. Den heldige vinneren ble Rolf Lekven Nilssen.

Fotball først og fremst

Hovedinteressen i klubben dreiet seg om fotball. Om det kanskje høres litt underlig ut, var det egentlig ikke idretten, men det å være sammen med kamerater og jevnaldrende, som var det viktigste på den tiden. For anledningen hadde man fått låne en av Laksevåg kommunale Ferge- og Rutebilselskaps nye busser da herrelaget skulle til Eidsvåg for å spille en av de første skikkelige kampene etter sammenslutningen.

Da bussen var kommet vel avgårde ropte Knut Rasmussen: «Det brenner!» Til å begynne med tok man ikke hensyn til det han sa, men ikke lenge etter viste det seg at han hadde rett, det brant nemlig rundt gasspedalen. Hva kunne årsaken være? Da man løftet opp panseret for å undersøke nærmere, slo flammene opp. Man forsøkte å slukke ilden ved hjelp av torv, og dette hjalp også litt, men enkelte steder kom flammene fortsatt opp. Mens dette skjedde var Knut sulten og hadde satt seg inn i bussen for å spise. Da oppdaget han et brannslukningsapparat bak seg, men dessverre klarte ingen å få det til å virke. I opphisselsen var det imidlertid en av guttene som slengte det mot en sten, og da plutselig virket det, brannen ble slukket, og man kunne fortsette turen. Årsaken til brannen var visst at oljefilteret hadde ramlet ned på eksosrøret. Senere klarte sjåføren å skjule alle spor etter brannen, slik at ingen i rutebilselskapet fikk rede på det som hadde hendt. Men, hvordan det gikk i kampen som ble spilt, det var det ingen som husket. Av andre turer kan nevnes 1. mai-utfluktene til Alvøen. Dette tiltaket ble etter hvert en årviss foreteelse, og her var ofte de fleste av medlemmene med.

Allerede den 10. juli 1945 ble den første kampen spilt. «Bjørn-Vest» var motstander og kampen fant sted i Alvøen. Dessverre ble det tap i etterkrigsdebuten med sifrene 3-2. For å gi et bilde hvordan det var den gangen når det gjaldt å drive med fotball, kan nevnes at det som var ment å skulle bli en fotballkamp, etter hvert utartet seg til rene slåsskampen. Lyngbø SK hadde således et «mannefall» på fem spillere. Selv om samtlige klarte å gjennomføre kampen på et vis, var det mange som måtte reise hjem med blåmerker og opphovnede legger. Men kampens dommer tok det hele med stor ro. Det var med andre ord så som så med dømming og spilleregler på den tiden. I de følgende årene var det en jevn fremgang å spore blant våre spillere, såvel teknisk som taktisk, og denne fremgangen fortsatte helt frem til 1952. Fra dette året og frem til klubben ble lagt ned i 1956, ble vi satt utenfor serien. Det skyldes ganske enkelt en misforståelse at klubbens navn ikke kom med på terminlistene da vi endelig var kommet med i Midthordland fotballkrets og opprinnelig skulle stille lag i 4. divisjon.

Damene gjør sitt inntog

Omkring 1946 ble det startet en damegruppe i Lyngbø Sportsklubb, og det var først og fremst håndball denne gruppen drev med, men også en del gymnastikk innendørs. Aud Lien Rasmussen var gruppens første leder og trener og interessen for det nye tiltaket i klubben var stor. Klubben ble meldt inn i Hordaland Håndballkrets og man kunne ganske snart stille lag i både junior- og seniorklassen på damesiden. Til å begynne med hadde damene ingen bane å trene på, men ved hjelp av det sterke kjønn i laget og iherdig dugnad, fikk man en liten treningsbane på den tidligere nevnte «Føflekken». Senere ble det også faste treningstimer på Nygårdsmyren, der spilte også laget sine hjemmekamper.

I 1948 ble juniorlaget kretsmester og i anledning denne gledelige begivenheten ble hver enkelt spiller overrakt en pokal fra klubben. Nå ble det etter hvert mer fart i sakene, og man hadde også en trener fra håndballkretsen. Flere egne medlemmer var på trener- og dommerkurs, for eksempel Terje Tuv, Arne Bertelsen og Edmund Riple. Når vi er inne på håndballen de første årene, tar vi også med at Lyngbø SK ble kretsmester i 1950 i klassen damer senior C.

Det var ikke bare på det idrettslige plan at damene gjorde seg gjeldende, de var nemlig også med i arrangementskomiteer og basarer. I 1951 startet damene en syklubb (med det meget treffende navnet «Nødhjelpen») for å bedre klubbens økonomiske midler og skaffe gevinster til basarene. Resultatet av deres innsats ble meget godt og verdifullt. Håndballgruppen holdt det gående frem til 1955, og hadde i 1954 tre lag med i serien. Dessverre gikk det helst dårlig for junior- og seniorlaget, slik at man måtte trekke seg fra seriene. Pikelaget var derimot ivrig og pågående, og kunne varte opp med gode resultater. Draktene som ble benyttet var ikke to-delte slik som tidligere. De hadde oppbrett på armene, strikk i livet og ballongbukser. Fargen på selve draktene var lys beige, mens kragen var grønn.

Orientering og friidrett

Orientering ble det ganske stor interesse for i Lyngbø SK like etter krigen. Her vanket det sølv til klubben. I en pokalkamp mot Laksevåg Turn & I.L. ble det vunnet en vandrepokal til odel og eie etter tre seire mot Laksevågs ene. Egentlig skulle det kjempes fem år om pokalen, men da Lyngbø hadde vunnet etter fire år, løp man ikke det femte året. Det ble også arrangert flere klubbmesterskap i orientering, og disse konkurransene viste tydelig at det var en god og solid bredde innenfor klubbens orienteringsgruppe. Men dessverre, orienteringsgruppen fikk et baksmell i 1951, da flere av de aktive dro i militærtjeneste, og ingen i gruppen var forberedt på å overta. Gruppen mistet sitt gode grunnlag, og kom til å bli liggende nede i årene fremover.

Friidrett ble det også ganske stor interesse for like etter krigen. Nettopp innen friidretten er det jo så mange øvelser å velge mellom, men det var nok helst løpsøvelsene som vekket interessen. Således må fremheves Egil Knudsens 3. plass i kretsmesterskapet på 400 m for juniorer i 1945. Gruppeformann i friidrett fram til 1949 var Leif Bjerregård. Under klubbmesterskapet i innendørs sprang i 1950 satte Per Kvamme ny klubbrekord i lengde med 2,15 m. Det ble også samme året satt ny klubbrekord i høyde med tilløp av Egil Knudsen, og resultatet var 1,55 m. Torbjørn Storhaug oppnådde idrettsmerke i bronse i 1950, og året etter tok han idrettsmerket også i sølv. Dette ble sett på som litt av en prestasjon, da Torbjørn nærmest var å regne som en av gamlekarene.

Dessverre så ble det etter 1950 heller dårlig med friidretten i Lyngbø SK. Friidrettsgruppen arrangerte klubbmesterskap i langrenn i 1952. Sigurd Tykkhelle gikk til topps i seniorklassen, mens Lars Træen vant klassen for juniorer. Etter dette må vi spole helt til 1968 før det ble skikkelig virksomhet i friidrettsgruppen igjen. På årsstatistikken for Hordaland friidrettskrets for 1968 er Steinar Næss oppført som nummer 8 i lengde uten tilløp. Han er det første medlem av Lyngbø Sportsklubb som er blitt registrert på noen statistikk. I 1970 var det vant Svein Larsen kretsmesterskapet i lengde både innendørs og utendørs. Han deltok også på kretslaget til Hordaland friidrettskrets samme året. I 1971 hadde vi således ingen friidrettsgruppe, men et forslag om at klubben burde stå tilsluttet friidrettskretsen, slik at om noen ønsket det, kunne de delta på stevner.

Bandy-epoken

Bandyidretten kom inn i organiserte former i 1946/47 og Bergen- og Omegn Bandykrets ble dannet. Lyngbø SK var med helt fra kretsens dannelse og spilte sin første kamp allerede i 1946. Debuten fant sted på Nordåsvannet med Brann som motstander og kampen endte 2-0. Bandy var, sammen med fotball, hovedaktiviteten i klubben i ca. en 10-årsperiode etter krigen. Gravdalsvannet sin is lå midt i strøket hvor klubben hadde sine medlemmer fra, var det i grunnen nokså naturlig at bandy ble en hit.

Lørdag 31. desember 1950, på selveste nyttårsaften, vant vårt lag bandykretsens lynturnering som ble avviklet på Gravdalsvannet. I 1952 ble laget nok en gang lynturneringsmester, foruten at det ble kretsmester for sesongen 1951/52 etter å ha slått Brann 4-0 og Årstad 5-4 i de avgjørende kampene. Da laget vant kretsmesterskapet også i 1953/54-sesongen, ble hver av spillerne tildelt et diplom. 1954/55-sesongen ble dessverre ikke serien ferdigspilt, men klubben satset mye på å få en tur til Oslo for å spille mot 2. divisjonslaget KFUM-kameratene. Selve kampen endte med knepent tap 3-2, men en spesiell episode som er både munter og litt tragisk på samme tid kan nevnes: Kåre Banuren, populært kalt «Teisten» satte nemlig ved en anledning motstanderens målvakt på en hard prøve. Han sto således alene foran målvakt, godt bøyd over ballen, og med tak langt nede på køllen, klar til å skyte mål. Målvakt kastet seg straks «Teisten» slo, men «Teisten» traff ikke hverken på første, andre eller tredje slaget. Hele åtte ganger måtte målvakten kaste seg før «Teisten» endelig traff ballen. Om det ble mål den gangen er ikke kjent.

Dessverre dabbet det av med interessen for bandy og i 1957/58-sesongen ble Bergen- og Omegn Bandykrets oppløst. Som en konklusjon i omtalen av klubbens bandyepoke, er det bare å fastslå at bandygruppens innsats, ofte under meget vanskelige, for ikke å si umulige forhold, kan stå som et lysende eksempel på innsatsvilje og lagånd.

Håndballgruppens virksomhet 1958-1974

I løpet av 1958 var det noen av jentene/damene, 3-4 stykker, som var interesserte i å få fart i håndballen igjen etter noen års fravær. Trass i gode forsøk fra de nevnte lyktes det dessverre ikke. Etter dette måtte man vente i mange år før det lyktes å få dannet en levedyktig håndballgruppe. Det lyktes ikke før i 1966 og da etter styremøte 20. januar. Fra klubbens side ble det bestemt at man skulle forsøke å få etablert en gruppe for piker i alderen 14 til 16 år, og dessuten en gruppe for damer. Man kom i gang allerede i slutten av januar, og som et positivt trekk kan det nevnes at den første håndballen ble anskaffet i mai samme år. Etter sommerferien var interessen for håndball stigende. Allerede før jul ble den første treningskampen spilt. Noe man hadde i tankene var åpningen av den nye Laksevåg idrettshall, som var under bygging, og som ville gi skikkelige treningsforhold.

Året etter fikk håndballgruppen gule drakter med blå mansjetter og krager, og i 1969 ble følgende tre lag påmeldt til kretsserien: piker 14 år, piker 16 år og damer junior. I denne forbindelsen skal det også nevnes at man senere fikk etablert et bruktbart damelag. 17 av pikene fikk med seg Kåre Dahl (ny trener for pikegruppen) på en treningssamling på Gol i to dager i august. På denne meget vellykkede samlingen var det både teori og praksis, treningsiveren var stor, og oppførselen eksemplarisk.

Sesongen 1969/70 startet gruppen opp med håndballskole på Nygård skole, og da med piker i alderen 10 til 12 år, men da idrettshallen ble åpnet flyttet skolen dit. På vårparten 1970 arrangerte Lyngbø SK en håndballturnering for folkeskolene på Laksevåg med deltakelse fra 5 skoler. Arrangementet ble en stor suksess og burde vært en årlig foreteelse. Sesongen 1970/71 ble også oppmuntrende ettersom både piker 12 og piker 16 ble kretsmestre. På denne tiden var også herrene og guttene i klubben begynt å få interesse håndballen, og i likhet med damer og piker, deltok også disse i turneringer denne sesongen. Gutter 15 vant sin pulje i B.H.K.s utendørsserie. I 1972 fikk klubben sin første kretsdommer i håndball, nemlig Åse Sjåholm. Tilslutningen til håndballtreningen, etter at man kom inn i idrettshallen, var så stor at man til enkelte partier måtte si nei til nye medlemmer. I 1972 kvalifiserte piker 16 seg til deltakelse i den årlige Peter Wessel Cup i Larvik, og to år senere, i 1974, gjorde piker 14 det samme.

Laksevåg idrettshall åpnes og volleyball tas opp på programmet

Kommet frem til februar 1968 skjedde det gledelige, og for klubbens trivsel så betydningsfulle, at Laksevåg Idrettshall sto ferdig til å tas i bruk. Foruten fotball, hadde klubben på ny fått håndball og friidrett på programmet, og i tillegg ble det drevet mosjonspartier for damer og herrer. Åpningen av hallen resulterte også i at medlemstallet økte med 60-70% der flesteparten var gutter og piker i alderen 10 til 16 år. Men det å leie i den nye hallen ble en stor økonomisk belastning for klubben. Det kostet 200 kroner per uke å leie i hallen. I midten av 1968 sendte Laksevåg Turn & I.L., Kjøkkelvik I.L., Loddefjord I.L. og Lyngbø SK et skriv i fellesskap til Laksevåg kommune og protesterte mot den urimelige leien. I skrivet ble det også henvist til at i Bergen og i byens nærmeste kommuner ble lokalitetene stilt gratis til disposisjon. Fra og med 1. januar 1970 slapp klubbene i Laksevåg kommune å betale for bruk av hallen og det økonomiske forholdet i klubben ble betydelig bedre.

Etter at Laksevåg idrettshall ble åpnet tok klubben også opp volleyball på programmet og vi ble innmeldt i Hordaland volleyballkrets. 21. april 1968 ble Egil Knudsen og Borgny Lindseth valgt som oppmenn. Skikkelig fart i gruppen ble det ikke før i 1972 og dette året ble det også bedre sving på Hordaland volleyballkrets. Det ble opprettet tre divisjoner og Lyngbø var i 3. divisjon. Fremmøte på treningen lå jevnt over på ca. 20 aktive og det var således muligheter for at man i 1973 kunne stille tre lag i seriene, et damelag og to herrelag. Slik gikk det dessverre ikke, da de fleste spillerne, som gikk på gymnaset, kom inn på skolens lag, og var derved tapt for vår klubb. Ellers var det vansker med rekrutteringen og man savnet sårt en trener som kunne øve inn effektive spillesystemer. En av dem som viste spesiell interesse for denne idrettsgrenen var Fritz Ludvigsen som også i flere år fungerte som gruppens oppmann.

Den 1. januar 1973 fremsatte derfor styret forslag om øking av kontingenten, et forslag som ikke ble godkjent. Man skulle heller forsøke på å få alle medlemmene til å betale sin kontingent i rett tid, for hvis ikke så ville de bli utelukket fra trening og arrangementer. I 1973 fikk man det gledelige resultatet om at regnskapet viste overskudd og til dette hadde en del av klubbens medlemmer hjulpet til i form av innsats på bingoarrangementene i idrettshallen og på Mekka kafeteria.

«Lyngbønytt»

«Lyngbønytt» var et blad som kom ut fire ganger i året, og som i første rekke var et bindeledd mellom det enkelte medlem og styret. Men, det skulle også være et forum hvor medlemmene hadde anledning til å lufte sine meninger. Redaktøren, Odd Kvamsdahl, forsøkte å legge opp til et mest mulig variert stoff, og fremfor alt aktuelt stoff. Lange avhandlinger skulle aldri bli å finne i dette bladet. Det første bladet kom ut i 1967. Det tok 13 år for blad nummer 2 kom, men våren 1980 kom blad med sitt første nummer siden jubileumsnummeret i 1967. Fra og med 1980 ble flere nummer gitt ut regelmessig i årene framover.

Det var forskjellige innslag i dette bladet som intervjuer, styrerapporter, årsberetninger, bilder, spalter, historier og selvsagt reklame. Noe å trekke frem er det aller første intervjuet i bladet med den gang klubbformann Robert Banuren:

Når begynte du i Lyngbø Sportsklubb? Like etter krigen i 1945.

Hva med tillitsverv? Jo, tillitsverv har det vært mange av, den lengste tiden som kasserer, men jeg har også bl.a. vært formann i klubben og gruppeformann. Tilsammen har jeg vært tillitsmann i omlag 25 år.

Har du drevet aktivt, og innen hvilke idretter? Aktivitet rent idrettslig har det såvisst ikke manglet på, og de grenene jeg har vært innom er fotball, friidrett og orientering.

Hvordan er du fornøyd med din klubbs utvikling? Jo, jeg må si meg veldig fornøyd med utviklingen og trivselen innen laget, og dette ikke minst takket være Laksevågshallen, hvor vi kan boltre oss som «fisken i vannet».

Hva er ditt syn på dagens idrett rent generelt? Det var et vanskelig spørsmål. Men jeg vil driste meg til å si at den ikke lenger er så hobbypreget som i min ungdom. I dag er det hele mer preget av spesialisering. Ellers er å bemerke at kameratskapet og lagånden innen mange lag er mangelvare, dessverre.

Kan du nevne en begivenhet innen klubben som du husker særlig godt? Ja, det må bli da vi etter krigen vant vandrepokalen i klassen «Andre idretter» i den dengang så populære Nordnesstafetten, som bestod av både løps- og svømmeetapper. Pokalen skulle vinnes tre ganger, men da den ikke fortsatt ble arrangert etter at vi hadde vunnet den to ganger, fikk vi den til odel og eie med våre to seire. Selv hadde jeg fornøyelsen av å få være med på et av vinnerlagene. Det var en morsom og avvekslende stafett, selv om ikke svømmeetappen over Lille Lungegårdsvann var fristende.

Har du ellers noen hobbier? Ja, jeg har i en årrekke vært interessert i hester og travsport, og for tiden har jeg sammen med to andre, en unghest som vi håper på etter hvert skal gjøre det skarpt i sporet. Ellers er dyr generelt i min interessesfære.

Stor nasjonal jubileumsturnering i håndball

I anledning klubbens 50-årsjubileum ble det lørdag 8. og søndag 9. mai 1982 arrangert en stor nasjonal håndballturnering i Laksevåghallen med deltakelse fra blant annet Bækkelagets herrelag og Os’ damelag. Vi må heller ikke glemme den skuddsterke landslagsspilleren Tor Edvin Helland, sistnevnte som forsterkning for Lyngbø sitt lag.

Det ble vist mye fin teknisk håndball av begge de ovennevnte lagene, og særlig var Bækkelagets angrepsspill et studium verdt. Men, dessverre så foregikk det hele for et nokså fåtallig publikum. Før vi kommer nærmere inn på kampene skal det nevnes at vårt damelag var forsterket med landslagsspillerne Hanne Hegh, Kristin Glosimot og Kari Svendsen, og vårt herrelag med, foruten nevnte Helland, også landslagskapteinen Terje Andersen.

Bækkelaget gikk som ventet til topps i herreklassen med tre seire av tre mulige med målsifrene 25-20 over Lyngbø, 33-25 over Bjørnar og 29-16 over Sola. Lyngbø sitt herrelag tapte 25-21 for Sola og 25-28 for Bjørnar.

På kvinnesiden gikk Os til topps, og da etter følgende seire: 26-16 over Årstad, 14-11 over Fyllingen og 17-14 over Lyngbø. Vårt damelag på sin side vant i de innledende kampene 26-16 over Årstad og 20-14 over Fyllingen. Som siste post på det rikholdige programmet, ble det spilt en herrekamp mellom Bækkelaget og Bergen kretslag, og som etter en interessant og spennende dyst ble vunnet av Bergen med 26-25, etter Bækkelagets ledelse 15-13 ved pause.

Bak fra venstre: Anne Tellefsen, Kristin Brevik, Siri Ingul, Turid Bjerk, Britt Else Sjåholm, Sissel Kvalheim, Norunn Sandvik Lunde, Bente Hartvedt Ringstad, Stine Hofstad, Åse Sjåholm, Hilde Stien, Mona Drange, Mette Kari Marthinsen og Randi Lyngbø. Foran fra venstre: Linda Søraa, Jorunn Solheim, Randi Tvedte, Grethe Harkestad, May Britt Rasmussen, Bente Refsnes, Kari-Anne Skaar og Hilde Træen. Henslengt foran: Bjørn Knudsen (trener). Ikke tilstede: Irene Rye Skrugstad, Inger Elise Iversen, Tone Stordal og Jorunn Granli.

50-årsjubileum med to nye æresmedlemmer og ny klubbfane

Lyngbø SK markerte sitt 50-årsjubileum med en stilig og i alle deler vellykket fest i Laksevåg Gymnas’ Aula lørdag 24. april 1982 hvor det var ca. 220 personer tilstede. Utenfor Aulaen, før festen tok til, spilte Nygårdsliens skoles musikkorps med drilljenter og det hele,, og fremfor inngangen dannet en del lilleputter æresvakt helt til samtlige festdeltakere var kommet. Det var en vakkert pyntet festsal som møtte en, etterat velkomstdrinken var inntatt på galleriet. Bjarne Tvedte i festkomiteen ønsket hjertelig velkommen og ga ordet til aftenes toastmaster Per Øistein Thue som på en humørfylt måte ledet det hele.

En forrett dannet opptakten til festens kulinariske nytelser, som fortsatte med lammestek og sherryfromasj og ble avsluttet med kaffe. Under bordscenen ble det såvel taler som gaveoverekkelser, og første taler var formannen Robert Banuren, som i velvalgte ordelag ga en oversikt over klubbens stilling og litt om planene for fremtiden. Som avslutning overrakte han en vakker blomsterbukett til avtroppende kasserer Terje Mikkelsen for hans glimrende arbeid ved omleggingen av regnskapet til EDB. Så fulgte Lyngbøsangen, som var laget for anledningen. Deretter fulgte flere personer fra forskjellige kretser og klubber med gaver til Lyngbø:

Per Thorsen, Hordaland Idrottskrins, vase med emblem
Greiner Simonsen, Fritidsseksjonen, blomster
Morten Lunde, Hordaland Håndballkrets, tinnklokke
Jan Scheie, Bergen og Omland Fotballkrets, pokal fra fotballkretsen og en pokal fra sin egen klubb Ny-Krohnborg
Odd Skiftesvik, Laksevåg Turn & I.L., et stort tinnfat
Jan Kalleklev, Laksevåg Kajakklubb, pokal
Gunvor Andersen på vegne av damer mosjon, Lyngbø Sportsklubb, et stort teppe
Edmund Riple på vegne av herrer misjon, Lyngbø Sportsklubb, en sjekk på 1200 kroner

Videre fulgte ett av festens store høydepunkter, nemlig da Berit Kvalheim overrakte klubbens nye fane til formannen, en fane som var tegnet av Gunnar Kvalheim og sydd av Elsa Kvalheim. Etter deilig dessert og god kaffe foretok klubbens første æresmedlem, Lars Riple, utnevnelsen av klubbens to nye æresmedlemmer, Robert Banuren og Håkon Hansen. Ellers ble det også delt ut en hel del hederstegn i gull, sølv og bronse, og dem som fikk disse var følgende:

Gull: Robert Banuren og Håkon Hansen.

Sølv: Turid Tennebekk Bjerk, Nils Fjeldstad, Sigurd Hansen, Arne Johnsen, Elna Nilsen, Åse Sjåholm og Kjell Storhaug.

Bronse: Egil Anda, Hans Richard Bjørklund, Svein Inge Grøvlen, Atle Hansen, Trond Hansen, Torbjørn Ibenfeldt, Ørjan Johannessen, Berit Kvalheim, Odd Kvamsdahl, Svein Olav Lavik, Terje Mikkelsen, Arild Mortensen, Bente Refsnes, Terje Skjellanger, Jørn Skotnes og Atle Stengberg.

Til slutt skal det også nevnes at det var gaver fra blomsterhandler Rolf Lekven Nilssen, Lyngbø Frisérsalong, NOROL, I.L. Frøya i form av blomster og fra Norges Fotballforbund forelå det to baller. Konklusjon: En på alle måter stilig og verdig markering av 50-årsjubileumet.

Chipskameratene i 1. divisjon med Norges beste G16-lag i ryggen i håndball

Siden begynnelsen av 90-tallet har klubben drevet organisert håndballaktivitet for psykisk utviklingshemmede. Etter hvert i samarbeid med Bjørnar, men Lyngbø har alltid vært i førersetet når det gjelder HU-laget. Lyngbø har spilt mot håndballstormakten Larvik Håndballklubb (som tidligere har vunnet Champions League og dominert norsk kvinnehåndball), og eliteserieklubben Tertnes Håndball Elite, i Laksevåghallen. Klubben har også spilt mot nedlagte håndballgrupper som for eksempel Brattholmen, Hardy, Foldnes og Orion. Spoler vi frem til rett over tusenårsskiftet kan Lyngbø vise til imponerende prestasjoner på gutte- og herresiden.

Lyngbø debuterte i 1. divisjon herrer mot Oppsal i Oppsal Arena 7. september 2002. Første hjemmekamp i 1. divisjon var 2 uker senere med Bodø som motstander og 65 tilskuere var vitner til denne kampen. Dagens håndballstormakt på herresiden, Elverum, stod på motsatt banehalvdel da Lyngbø var motstander i Elverumshallen foran 250 tilskuere i 2002. Naboklubben Kjøkkelvik var også i 1. divisjon på den tiden, så lokalderby ble selvsagt servert Bergenspublikummet. Lyngbø SK har også ved flere anledninger gjennom tiårene vært arrangør for Veteran-NM.

Lyngbø vant Interregional serie (i dag Bringserien) i 2006/07-sesongen. Turneringen er for de beste 16-årslagene i hele Norge. Sluttspillet ble avviklet som ren serie trener Vidar Gjesdal uttalte følgende til pressen: «Vi hadde en helt klar fordel med å dra med oss en seier mot ØIF Arendal. Etter et dumt tap (26-27) mot Strindheim, var spillerne skjerpet og gjorde jobben sin de tre neste kampene.» Dermed kunne Lyngbø-guttene heve hendene og juble for tittelen som Norges beste G16-lag.

Sesongen etter (2007/08) vant G16-laget til Lyngbø 11 av 11 kamper i innledende gruppespill i Postenserien (nytt navn for sesongen, i dag Bringserien) og kom helt til semifinalen. Her måtte de dessverre gi tapt for Fjellhammer og Bækkelaget gjorde vondt verre med å ta bronsemedaljene foran nesetuppen til guttene fra Laksevåg. Sesongen 2008/09 kvalifiserte G16-laget seg nok en gang til den landsomdekkende serien for årskullet med Eivind Tangen (som tidligere hadde spilt opp flere årskull) på laget. Han puttet ballen i mål hele 130 ganger på bare 14 kamper, noe som gir et snitt på 9,2 mål per kamp. Samme sesong imponerte G18-laget hjemme i Bergen med kalasseire over blant annet Åsane med sifrene 66-16 og mot Os 53-17.